Bibelen Det Norsk Bibelselskap 1930

Predikerens 5

1Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste sig med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få!

2For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale.

3Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!

4Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.

5La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud[a]: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?

6For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud!

7Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge.

8Og en velsignelse for et land er det med alt dette at det har en konge som folket lyder.

9Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet.

10Jo mere gods dess flere til å fortære det; og hvad gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det?

11Arbeiderens søvn er søt, enten han eter lite eller meget; men den rikes metthet lar ham ikke få sove.

12Der er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke.

13Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.

14Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noget som han kunde ta med sig.

15Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hvad vinning har han da av at han gjør sig møie bort i været?

16Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede.

17Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del.

18Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave;

19for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.




  1. Predikerens 5:5 d.e. presten; MLK 2, 7.

Skriv inn din kommentar




Kommentarer